«Vi flygesoldater som aldri går opp
og ikke har vinge på jakken,
vi sliter med motor, med våpen og kropp,
til flyet står trimmet på bakken.
For han som skal kjempe etsteds i det blå
må vite at oss kan han stole på».
Dette sitatet er første vers av «Flygesoldatenes sang» skrevet av Nordal Grieg under krigen. Diktet beskriver de norske bakkemannskapene nøysomme arbeid for at piloten skal få flyet opp i luften og i kamp for Norge. Det er to forskjellige verdener, den ene på bakken, den andre i luften. Det ene miljøet oppleves som trygt, mens det andre er farefullt både i det å fly og på de oppdrag som utføres. Flyet og piloten er det folk flest sterkest identifiserer Luftforsvaret med. Majoriteten av personellet som bidrar i luftoperasjoner, både før og nå, er igjen på bakken, på flybasen.
Flybasen er en hjørnestein i utøvelsen av luftmakt. Uten denne, ingen luftmakt, er vel en rimelig påstand. Flybasen representerer – naturlig nok – en start og en slutt på et tokt. En spenning og iver etter å komme i luften for å løse et oppdrag eller å gjennomføre et treningstokt, samt en glede å få landet trygt etter et langt og muligens strabasiøst flytokt. Flybasen gir også grobunn til sterkt engasjement hos mange, spesielt når det kommer til opprettelse og ikke minst nedleggelse. Flybasen som en trygg havn, som arbeidsplass, som felleskap, og kanskje som hjørnesteinsbedrift i et lokalsamfunn man tilhører, har hatt og har en sterk betydning for Luftforsvarets personell.
Er det mulig å peke på hvilken betydning flybasen har hatt, – og har i å forme hvem vi er – altså Luftforsvaret? La oss her gripe til Luftforsvarets historie, andre verdenskrig og Storbritannia der våre første skvadroner ble opprettet. Her er det to forskjellige flybaser som stikker seg frem, North Weald og Woodhaven.
Den 4. mai 1942 ankom 331 skvadronen til North Weald, i Essex nord for London, som ble 331 og etter hvert 332 skvadronens hjemmebase i over to år. De norske bakkemannskapene og flyvere ble sterkt knyttet til basen og landsbyen Epping. Avdøde generalløytnant Wilhelm Mohr trakk i taler flere ganger frem hvilken betydning perioden på North Weald spilte for de to jagerskvadronene. Det ble skapt sterke bånd mellom de norske flyverne, flysoldatene og lokalbefolkningen, noe som også i enkelte tilfeller resulterte i ekteskap. Forbindelsene er i dag på britisk side holdt i hevd spesielt av Arthur Moreton, som er president i Royal Air Forces Associations avdeling i North Weald. En engasjert som velvillig har stilt opp når nordmenn i tilknytning til og interesse for Luftforsvaret og Luftforsvarets historie har kommet på besøk. North Weald har også et lite museum som er drevet på frivillig basis der de to norske skvadronene er viet stor plass.
De historiske båndene ble også tydelig da Luftforsvaret i 2002 valgte å gå tilbake til å gjeninnføre begrepet luftving som avdelingsbetegnelse. En betegnelse som ble til da de to norske jagerflyskvadronene ble samlet under benevnelsen 132 (Norwegian) Wing. På North Weald i dag er det en pub som bærer navnet «The Norwegian Wing».
Tilknytningen mellom de to jagerflyskvadronene, Luftforsvaret og North Weald skulle etter krigen bli opprettholdt. I 1952 avduket prinsesse Astrid et norsk minnesmerke i tilknytning til RAFs krigsminnesmerke. Senere har Luftforsvaret og de to jagerflyskvadronene besøkt flybasen jevnlig blant annet under ulike flystevner. Kort tid før Wilhelm Mohr gikk bort var han sammen med deler av Luftforsvarets ledelse med på å markere North Wealds 100-års jubileum i 2016.
Et annet eksempel på tilknytningen og stedets betydning for jagerflyskvadronens historiske identitet var da personellet ved 332 skvadronen i 2018 besøkte North Weald. Det er rimelig å tro at tanken hos skvadronsledelsen var å kunne dra nytte av historien fra North Weald for å bidra til å skape avdelingsidentitet når de da sto på terskelen til å overta et nytt jagerfly, F-35, nå på Ørlandet. Tittelen på en artikkel publisert på Forsvarets eget nettsted var «Skaper fremtid med fortid», noe som understreker begivenhetens historiske tilknytning.
Krigsflyver Rolf Motzfeldt Kolling taler ved RAFs og det norske minnesmerke ved North Weald 19. juni 2002
(Foto: northwealdairfieldhistory.org)
Daværende skvadronsjef ved 332 skvadronen oberstløytnant Ståle Nymoen ved minnesmerke på North Weald 18. juli 2018
(Foto: Torbjørn Kjosvold/ Forsvaret)
Et av de norske F-35 flyene som til daglig flyr i USA har fått navn «North Weald», noe som også symboliserer tilknytning mellom Luftforsvaret og North Weald. Flere av de andre norske F-35 flyene i USA er også blitt tildelt navn og historiske stedsnavn.
Oberstløytnant Martin Tesli har uttalt at North Weald var «arnestedet» for Luftforsvaret. Han har nok rett i at North Weald kan betegnes som arnestedet for våre jagerflyskvadroner.
Sjøflyhavnen Woodhaven er et annet «arnested» som har hatt, – og har betydningen for identiteten for 333 skvadronen. Dog på en litt annen måte enn North Weald. Daværende kaptein, senere sjef Luftforsvaret Finn Lambrechts, tok i 1941 til orde for å opprette en maritim flyavdeling som kunne utføre oppdrag langs norske kysten. Den langstrakte norskekysten gav de allierte muligheter for å frakte inn agenter som kunne rapportere tysk skipstrafikk. Woodhaven ble valgt som base da den var relativt isolert, noe som passet hemmeligholdet knyttet til flytoktene. Sjøflyhavnen minte og minner lite om et luftmilitært område der den ligger ved utløpet av elven Tay i Skottland.
Woodhaven har jevnt hatt besøk av personell fra skvadronen i mange år. Dette er gjort mulig ettersom skvadronen ofte har deltatt på øvelser i Skottland og dermed har hatt muligheten til å dra til Woodhaven. Der har de blitt møtt av en liten, men ivrig gruppe lokale mennesker med David Winch i spissen som har stått for mottak og omvisning. En slik reise til Woodhaven for å se og oppleve skvadronens arnested kan oppfattes som en «dannelsesreise» for personellet ved skvadronen.
Bildet viser den RAF standarden som ble benyttet ved Woodhaven av 333. skvadronen under andre verdenskrig
(Foto: David Winch)
Den tette kontakten mellom lokalbefolkningen og skvadronen startet under krigen der skvadronens mannskap ble innlemmet og tatt vare på lokalbefolkningen i det nærliggende tettstedet Wormit. Lady «Bluebell» Walker kan spesielt trekkes frem da hun stilte sitt herskaplige hjem til disposisjon som rekreasjonssted for de norske mannskapene. En tradisjon som blir ivaretatt av de nye eierne av stedet, Ralph Webster and Evelyn Hardie. For sin innsats for ivaretagelse av skvadronens personell ble Lady «Bluebell» Walker belønnet med St. Olavs medaljen i 1957.
Den lokale roklubben har overtatt ansvaret for en av bygningene ved den gamle sjøflyhavnen og har der tatt vare på minner fra krigen og oppmerksomheter etter besøk etter krigen. To av deres robåter bærer navnene «Catalina” og “Flying Boat”. Hver 17. mai heises det norske flagget over den gamle sjøflyhavnen, noe som har vært en tradisjon som ble startet etter krigen. Den lokale båtklubben ivaretar også markering ved den norske minnesteinen. Dette er eksempler hvordan skvadronenes historie blir ivaretatt og videreført i lokalmiljøet. Lokalbefolkningens ivaretakelse og imøtekommenhet har medført at flere av de har blitt hentet med Orion og deltatt på skvadronsjubileer på Andøya, noe som understreker de tette båndene mellom stedet og menneskene både i Woodhaven og på skvadronen.
Woodhaven har blitt en sterk del av identiteten til 333 skvadronen. En tydelig bevisstgjøring av skvadronens opprinnelse gjennom hyppige besøk i en årrekke. Tette bånd mellom ildsjeler i lokalsamfunnet som ivaretar og holder i hevd minnene om 333 skvadronens tilstedeværelse fra krigen. Skvadronens fortid knyttes sammen med dens nåtid.
Formannen i roklubben i Wormit ved minnesmerke for 333 skvadronen Woodhaven 11. november 2020
(Foto: David Winch)
I Luftleds jubileumsnummer til Luftforsvarets 75 årsjubileum skriver Tonje Skinnarland følgende: «…. [Det er] historien som har formet omdømmet vårt og kulturen vår … [Det er] historien som har definert hvem vi er og hva som binder oss sammen».
Deler av Luftforsvarets identitet kommer fra steder der noen av våre har lagt igjen noe av seg selv. Der de har virket sammen med andre, opplevd kameratskap og fellesskap, sorger og gleder, lykke og tragedie, seier og nederlag. Slike steder og ikke minst opplevelsene på dem, er med å på å forme den enkelte som soldat og menneske, og dermed også de valg alle av oss foretar på vegne av Luftforsvaret gjennom vår videre karriere.
North Weald og Woodhaven blir symboler på hva har formet Luftforsvaret – og hvem vi er. Stedenes historie er dermed med på å bygge bro mellom fortid, nåtid til fremtid.